kjepphest

Du husker morgenen etter din grandonkels død, du var ti år gammel den gangen, og din mor forteller deg at hun hadde vært oppe lenge da du våknet, hun forteller deg om din grandonkel, og at hun har vært oppe med din pappa, siden han kom hjem, han har lagt seg nå, og du forstår ikke hvorfor de satt oppe, hun og han, og hun sier han var lei seg, pappaen din, og du forstår ikke dette før lenge etterpå, at din far sikkert gråt, og trengte sin kjæreste til å trøste han, da han hadde mistet det eneste han hadde hatt som lignet en far, for i dine øyne trengte ikke han trøst, din far, han var jo voksen, og sterkest i verden, og han gråt jo aldri. 

Sindre husker 525-en.  Det var ikke så lenge siden, da Mads var sammen med Helena. Ikke det at Sindre hadde brydd seg så mye om Helena i begynnelsen, eller han skulle til å si mens hun var sammen med Mads, men det stemte jo ikke, hun var jo sammen med Mads da de holdt på. Det var en fest hos HP. Foreldrene hans var borte, hos en tante for helgen eller noe. Og huset var tomt, de hadde til og med tatt med Oddvin, lillebroren hans, og da var det jo ikke annet å gjøre enn å ha fest. De var mange etter hvert. Han og HP først,  og så kom noen fra gamle klassen, så kom noen yngre gutter, og så noen yngre jenter, og hun, lillesøsteren til Richard. Hun hadde sittet ved siden av han, og han hadde fleipet litt med henne. Hadde egentlig ikke tenkt så mye på henne slik, hun var jo lillesøsteren til Richard og hun hadde jo type. Alle visste jo at hun var sammen med Mads. Hun hadde minnet henne på at hun brukte å leke på stuegulvet til foreldrene hans da hun var liten, og at hun ville leke med han og Richard en gang, hadde sittet på den rosa sykkelen sin og prøvd å sykle etter dem da de skulle finne på noe, sikkert sprenge ett eller annet, i hvert fall tenne fyr på noe. Og da Richard hadde sett henne bad han henne dra seg hjem. Og Sindre hadde minnet henne på hvor øynene hennes hadde fylt seg med tårer og hun hadde dratt hjem, og Richard hadde fortalt senere at han fikk kjeft da han kom igjen, for søsteren var så lei seg. Helena hadde sagt hun ikke husket det, men hadde rødmet. Og de hadde snakket en stund til. Om Richard, om Ingrid, hans egen lillesøster, og plutselig hadde han sett noe han ikke likte, eller det var vel det han gjorde, han visste hva blikket sa, og sa han skulle på do. Hadde gjort det han skulle, og så seg i speilet, og fortalt seg selv at nei, det var bare tull, hun var jo dama til Mads, og lillesøsteren til Richard, hun ville ikke at han skulle kysse henne. Han sa det til speilet, ble enig med det speilet sa til han. Og gikk ut av doen. Og der sto hun. Venter på han. Og hun så på han og kysset han. Etter det var alt litt uklart før HP og Margrete hadde stått over sengen de lå på og Margrete dro med seg Helena fra festen. HP bare ristet på hodet og sa gå å ta deg en øl og ro deg ned. 

Taking arms against Harry Potter, at this moment, is to emulate Hamlet taking arms against a sea of troubles. By opposing the sea, you won't end it. The Harry Potter epiphenomenon will go on, doubtless for some time, as J. R. R. Tolkien did, and then wane.

The official newspaper of our dominant counter-culture, The New York Times, has been startled by the Potter books into establishing a new policy for its not very literate book review. Rather than crowd out the Grishams, Clancys, Crichtons, Kings, and other vastly popular prose fictions on its fiction bestseller list, the Potter volumes will now lead a separate children's list. J. K. Rowling, the chronicler of Harry Potter, thus has an unusual distinction: She has changed the policy of the policy-maker.

Imaginative Vision

I read new children's literature, when I can find some of any value, but had not tried Rowling until now. I have just concluded the 300 pages of the first book in the series, "Harry Potter and the Sorcerer's Stone," purportedly the best of the lot. Though the book is not well written, that is not in itself a crucial liability. It is much better to see the movie, "The Wizard of Oz," than to read the book upon which it was based, but even the book possessed an authentic imaginative vision. "Harry Potter and the Sorcerer's Stone" does not, so that one needs to look elsewhere for the book's (and its sequels') remarkable success. Such speculation should follow an account of how and why Harry Potter asks to be read.

The ultimate model for Harry Potter is "Tom Brown's School Days" by Thomas Hughes, published in 1857. The book depicts the Rugby School presided over by the formidable Thomas Arnold, remembered now primarily as the father of Matthew Arnold, the Victorian critic-poet. But Hughes' book, still quite readable, was realism, not fantasy. Rowling has taken "Tom Brown's School Days" and re-seen it in the magical mirror of Tolkein. The resultant blend of a schoolboy ethos with a liberation from the constraints of reality-testing may read oddly to me, but is exactly what millions of children and their parents desire and welcome at this time.

In what follows, I may at times indicate some of the inadequacies of "Harry Potter." But I will keep in mind that a host are reading it who simply will not read superior fare, such as Kenneth Grahame's "The Wind in the Willows" or the "Alice" books of Lewis Carroll. Is it better that they read Rowling than not read at all? Will they advance from Rowling to more difficult pleasures?

Rowling presents two Englands, mundane and magical, divided not by social classes, but by the distinction between the "perfectly normal" (mean and selfish) and the adherents of sorcery. The sorcerers indeed seem as middle-class as the Muggles, the name the witches and wizards give to the common sort, since those addicted to magic send their sons and daughters off to Hogwarts, a Rugby school where only witchcraft and wizardry are taught. Hogwarts is presided over by Albus Dumbeldore as Headmaster, he being Rowling's version of Tolkein's Gandalf. The young future sorcerers are just like any other budding Britons, only more so, sports and food being primary preoccupations. (Sex barely enters into Rowling's cosmos, at least in the first volume.)

Harry Potter, now the hero of so many millions of children and adults, is raised by dreadful Muggle relatives after his sorcerer parents are murdered by the wicked Voldemort, a wizard gone trollish and, finally, post-human. Precisely why poor Harry is handed over by the sorcerer elders to his priggish aunt and uncle is never clarified by Rowling, but it is a nice touch, suggesting again how conventional the alternative Britain truly is. They consign their potential hero-wizard to his nasty blood-kin, rather than let him be reared by amiable warlocks and witches, who would know him for one of their own.

The child Harry thus suffers the hateful ill treatment of the Dursleys, Muggles of the most Muggleworthy sort, and of their sadistic son, his cousin Dudley. For some early pages we might be in Ken Russell's film of "Tommy," the rock-opera by The Who, except that the prematurely wise Harry is much healthier than Tommy. A born survivor, Harry holds on until the sorcerers rescue him and send him off to Hogwarts, to enter upon the glory of his schooldays.

Hogwarts enchants many of Harry's fans, perhaps because it is much livelier than the schools they attend, but it seems to me an academy more tiresome than grotesque. When the future witches and wizards of Great Britain are not studying how to cast a spell, they preoccupy themselves with bizarre intramural sports. it is rather a relief when Harry heroically suffers the ordeal of a confrontation with Voldemort, which the youth handles admirably.

One can reasonably doubt that "Harry Potter and the Sorcerer's Stone" is going to prove a classic of children's literature, but Rowling, whatever the aesthetic weaknesses of her work, is at least a millennial index to our popular culture. So huge an audience gives her importance akin to rock stars, movie idols, TV anchors, and successful politicians. Her prose style, heavy on cliche, makes no demands upon her readers. In an arbitrarily chosen single page--page 4--of the first Harry Potter book, I count seven cliches, all of the "stretch his legs" variety.

How to read"Harry Potter and the Sorcerer's Stone"? Why, very quickly, to begin with, perhaps also to make an end. Why read it? Presumably, if you cannot be persuaded to read anything better, Rowling will have to do. is there any redeeming education use to Rowling? Is there any to Stephen King? Why read, if what you read will not enrich mind or spirit or personality? For all I know, the actual wizards and witches of Britain, or America, may provide an alternative culture for more people than is commonly realized.

Perhaps Rowling appeals to millions of reader non-readers because they sense her wistful sincerity, and want to join her world, imaginary or not. She feeds a vast hunger for unreality; can that be bad? At least her fans are momentarily emancipated from their screens, and so may not forget wholly the sensation of turning the pages of a book, any book.

Vet ikke hva Jon Fosse eller Frode Grytten gjør, om de skriver godt for tiden, men jeg står opp, fyrer opp i ovnen, setter over kaffen, henter posten, (jeg sover så lenge ja) tar kaffen over på kannen, (spiser av og til frokost også) og går opp trappen til kontoret i andre etasje (eller loftet) og setter meg ned med posten, (som regel kjedelige greier) sjekker e-postene, (alle tre) og foruten om nyhetsbrev fra diverse ting langt borte fra der jeg bor, så er der sjeldent noe mer spennende der. Så jeg sjekker børsen, min nye, hobby er vel å ta litt i, men ja, morgensyssel, og dermed er dagen ødelagt, etter en halvtimes tid med å lese om økonomien (som strengt tatt ikke berører meg) er det helt klart at verden går til helvete, og å skrive noe, (som nå) ikke har noe for seg. I grunnen burde jeg se på det som en bra ting at verden har samme katastrofale rot i sin økonomi som jeg har i min private økonomi. Men ja, skal ikke mer til for å ødelegge dagen min for tiden. Dagen er jo for så vidt ødelagt ved at det er intet nytt fra verden, men når jeg ser at resten av verden holder på å falle sammen, så ja, her sitter jeg for langt borte fra verden til å se den brenne også. Lurer på hvordan Jon gjør det? Han står nok opp tidligere enn meg, (står man opp før faenskapen er der jo forsatt håp) når man står opp i tolvtiden har akjsemarkedet holdt på i mange timer, i hvert fall her til lands, og minustallene lyser mot en. Så kan man fra to/tre tiden følge det amerikanske markedet. Og det jeg i grunnen ikke forstår er hvorfor det bryr meg.

Jaja, får si det med an Jon;

Eg har ikkje noko å melde/Eg deltar ikkje lenger/så ta meg dit de vil