kjepphest

Laget meg en facebookside for meg selv og mitt purunge forfatterskap, gå gjerne inn og like. Tenkte å samle litt anmeldelser og omtaler der etter hvert. Følg med

Kom over denne godbiten på et salg på Gimle, der de nærmest gav bort bøkene (femti kroner for en handlepose), og lot den få være med hjem. En moderne klassiker  av Witold Gombrowicz jeg har hatt lyst å lese lenge. Vi møter Joey Kowalski som er 30 år, forfatter og ikke helt voksen ennå føler han, men så kommer hans gamle skolemester og drar han med seg til skolen der han forvandles til en tenåring, og ikke klarer å komme seg ut av det, blir hjemsøkt av en enorm handlingsmotstand, og lar seg lede og oppfører seg svært merkelig. Det begynner her og forsetter inn hos den moderne famile og inn i adelen, hvor han og andre skaper stor ståhei, mens Joey forsøker å flykte vekk fra denne misoppfating at han er tenåring, selv om han mer og mer oppfører seg som en. Spekket med godt språk og metanivå. Flott bok.  

Slenger ut lista for hva jeg leste i 2011. Ikke alvorlig lang, men i sidetall er den nok lang nok. Jeg bruker å få visse oppheng, og da leser jeg mye av en forfatter, som dere kanskje ser med Handke, McCarthy, Martin og Woodrell. 

George R. R. Martin vet jeg ikke, det ble ett oppheng, etter å ha sett Game of Throne satt jeg meg ned og leste hele serien så langt, 5 bind, rundt 4500 sider, så det drar opp sideantallet. 

 So with no further ado:

• Winters bone - Daniel Woodrell
• The death of sweet mister -DW
• Muscle of the wing - DW
• Under the Bright lights - DW
• American Rust - Phillip Mayer
• A game of thornes - George R. R. Martin
• A clash of kings - GRRM
• A storm of swords -GRRM
• A feast of coows -GRRM
• A Dance of dragons -GRRM
• 3096 - Natasha KD
• Kravløs Ulykke - Peter Handke
• Mitt år i Ingenmannsbukten - PH
• Den venstrehendte kvinne - PH
• Den sanne følelses stund - PH
• Kort brev til lang avskjed - PH
• Alle de vakre hestene - Cormac McCarty
• Over grensen- CM
• Byene på høyslettene -CM
• No country for old men - CM
• Blood Meridian -CM
• Freedom - Jonathan Franzen
• Haruki og jeg - Nils-Øivind Haagensen
• Dronningen av England - Jørgen H. Sværen
• Amerikanske tilstander - Jon Erik Reily, Mattis Øybø og Henrik H. Langeland.
• Fortellekunst Henrik H. Langeland
• Amras - Thomas Bernhard
• Sjelemesse Ramon J Sender
• Likevel lysner det - Morten Øen
• Gjennom Natten - Stig Sæterbakken

En av de bedre bøkene jeg har lest i høst. Karl Mayer er tannlege, i sin beste alder og er gift og har to barn i tenårene. Etter at sønnen tar livet av seg faller Mayer i en bunnløs sorg, som ikke vil gå over. Karl var utro med sin kone og de tok ut skilsmisse en tid før sønnens selvmord, og da han kom krypende hjem var familielivet ikke som det en gang var, og hans sønn snakket bare med han gjennom sin mor. Når sønnen dør, håper han at det skal være sant de folkene rundt han sier, at alt skal bli med tiden, noe det ikke blir. Karl bestemmer seg for å oppsøke stedet der "håp blir til skit", et hus i et østblokkland, som man kan få tilgang til om man vet hvor man skal spør, og ens mareritt blir til virkelighet. Sæterbakkens beskrivelser av Mayers indre liv og livsyn er til tider skremmende gjenkjennelig. Anbefales. 

Fant denne boka på et loppemarked for noen uker siden, og siden det var en bok fra kolonserien til Gyldendal på søttitallet så tenkte jeg at den må jeg nesten lese. I det minste ha. For de er ganske fine og. Har lest en del Handke i den serien, og de hadde noe tidlig Per Olov Enquist og, samt Gordimer, Plath, Ford Madox Ford, blant andre. 

Denne tynne saken, hundre sider med en, det må nesten være en 14 font, hadde jeg ikke noe forhold til. Ramon J. Sender har jeg ikke hørt noe så mye om. Men jeg tok den med til sengs en kveld, og ble facinert. Han skriver om en sjelemesse som Presten i en landsby holder for en av offerene under borgekrigen, en høyt elsket landsbykar, med mot og temprament, som satte jeg mot hertugen og ville hjelpe de fattige. Og mens presten venter på at menigheten skal dukke opp på denne sjelemessen, forteller han historien om Paco, fra fødsel, dåp,  som korgutt, konfirmert, det som skjedde, og den siste salve. 

Sender har en god fortellerstemme, og fikser det med de stadige tilbakeblikkene bra, og forteller ting uten å male dem for mye ut. Det er en godt skrevet og ganske sterk historie.

Langeland har tatt for seg Ut og stjæle hester og forklarer med den hvordan den ved enkelt forståelige grep er satt opp. Han har tatt for seg James Woods How fiction works og Robert McKees Story, og har ut i fra dette skrevet om det han selv mener er det viktigste. Man blir kanskje ikke bedre til å skrive av å lese dette, men det går opp en del lamper om hva forfattere gjør. Jeg leste den og fant ut at jeg har mange verdivekslinger, cliffhangere, følg med nå, hint om hva som kommer til å skje. Jeg har da ikke tenky noe videre over det, men når jeg ser han skriver det, så tenker jeg tilbake på det jeg selv har skrevet og tenker, ja, jeg har vel gjort slik der og der. En ganske interessant bok. 

Thomas Bernhard sa dette var den boken han selv var mest fornøyd med av sine egne og i sin siste bok "Utslettelsen" sier jeg personen til sin elev på første side i boka at han må lese fem viktige tyskspråkelige verker; "Siebenkäs" av Jean Paul, "Prossesen" av Kafka, "Amras" av Bernhard, "Portugiserinnen" av Musil og "Esch eller anarkiet" av Broch. 

Det er en tynn liten sak vi har å gjøre med. 70 sider, med kolofon og alt som skal før boken begynner. Men den er mettet som alle Bernhardbøker. Det er en av hans første. Og handler om Jeg og Walter, som er overlevende etter foreldenes og deres kollektive selvmord. Moren led av tyrolsk eplepsi, og faren som en gang var en rik forretningsmann som gikk konkurs. De vil begå selvmord, og tar med seg sine sønner, jeg, som heter K. og Walter som har arvet morens eplepsi. Foreldrene klarer å begå selvmordet, mens sønnene reddes av onkelen som gjemmer dem i et tårn i Amras, ikke langt fra Innsbruck. Det er nemlig i de tider denne boken er skrevet vanlig å legge selvmordsforsøkende inn på galehus og senere lobitimere dem. 

Bernhard skriver prosa som grenser til posien. I denne boken bruker han mange elipser, altså ... og medisinske navn, som han senere også brukte mye av. Han er i ferd med å finne den senere skrivestilen sin i denne boken. Og det er en god bok. Selv om jeg kanskje ikke er helt enig med Bernhard om at det er hans beste. Familieterroren er også her et tema, som blir gjennomgående ut over forfatterskapet. 

Og i år kan jeg endelig vente og se min egen bok blant alle andres på bokhandelen. Den 10. oktober skal min roman "Alle vet hvem du er" bli å finne i bokhandelen, og ikke lenge etter om alt går som det skal i bibliotekene også. Dette har jo i mange år vært en drøm. Og de tre siste årene vært en nært forestående en, selv om jeg da jeg først sende inn denne boka til forlag, i en versjon som jeg ikke helt forstår ble lest alvorlig, visste jeg ikke hvor mye omskriving og redigering og arbeid det var å få en roman fra tre/fire måneders sammenhengende skriving i min bestemorshus på Vartdal, til det eksemplaret som nå er et sted i Slovakia og holder på å trykkes opp. Fruterasjon, sinne og utålmodighet har forekommet men da ikke i så stor glad som skriveglede og en tro på at dette skal til bokhandelen en dag. Og jeg må si at det frister til gjentagelse, eller det skal gjentas, selv hvor mye arbeid det ble. Jeg har lært en god del av det, og kommer vel forhåpenligvis til å hoppe over en del av de feilene jeg gjorde første gang med neste bok. Får vi håpe.

Her er link til Tidens katalog for 2011. 

Jeg så serien og ble hekta så jeg slo meg på bøkene og er godt hekta på dem og, har fordøyd 2700 sider på siden 11. juli, og holder på med neste bok nå. Ikke helt min type litteratur, men fordøyes likevel. 

Da har jeg lest alt som er nytt og er nødt å gå tilbake i tid, og har gått tilbake til 1973, og tok opp The child of God. Denne boka kom ut i Norge på Gyldendal på slutten av åttitallet, og før han fikk ry på seg med første bok i grensetriologien, Alle de vakre hestene. Det virker som han fant ut noe rundt nevnte bok, som han har holdt seg til, en nær tredjepersonsfortelling. I denne som Blood Meridian er det en tredjepersons allvitende som følger mer eller mindre tett hovedpersonen. Man møter Lester Ballard, en redneck som ikke har betalt skatt, og som blir kastet av gården sin. Han bor rundt omkring oppi åsene i hjembygda i Tennesse i forfallede hus og senere i grotter. Han går rundt med børse og kjøpte den da han var en yngling og har aldri skilt seg med. Og han kan bruke den og når tivoliet kommer innom en gang i året får han visst seg frem, og uten å anstrenge seg vinner premiene på øverste hylle. Lester er ikke akkurat noe populær fyr i omegnet. Og han er en kikker, han liker å gå ned på parkeringsplassen og se inn gjennom rutene når på de doggete og vuggende bilene som har stoppet der for en liten stund. Lester er en merkelig og fasinerende karakter. Vel verdt å lese denne her og