3096 dager



Dette er Natascha Kampuschs opptegnelser om fangenskapet hun i over tte r ble utsatt for av en mental syk kidnapper, med hverdager preget av vold, tortur og mishandling. Det begynner i hennes barndom, hvor hun er kasteball mellom sine skilte foreldre, og en mor som ikke egentlig er noen godheten selv, men som tar ut sin egen frusterasjon p sin datter som hun m forsrge p egenhnd. Allerede fr hun blir kidnappet begynner man synes synd i denne jenta. S blir det verre. Mye verre. Hun blir en dag like etter sin 10 rs dag bortfrt, plassert i et fangehull under en garasje, barakert og ugjennomtrengelig fra innsiden. Det er flerfoldige drer, mellom annet en nesten meter tykk betongdr, og inngangen fra garasjen er s godt skult at ingen hadde sett den om de skulle ransake huset p leting etter henne. Men ingen gjr det. Hun blir boende i sitt fangehull p fem kvadratmeter med kunstig lys og redvende ventalasjon i tte r, med variasjonen at kidnapperen tar henne opp i huset, under streng bevokning. Her oppe blir hun utsatt for kidnapperens humrsvingninger som skjer p et sekund, og uten penbar grunn, og hun blir sltt, sparket, truet. Hun blir sultet og satt til fysisk hardt arbeid, selv om hun egentlig bare er barnet. Hun har i disse tte rene kun et menneske forholde seg til, en gal kidnapper som prver forme henne til bli hans underdanige slave. Hun har to andre hun har skrevet boka sammen med, og man tror egentlig ikke hun har skrevet den selv, det er veldig litterrt sprk og ikke s veldig godt skrevet heller. Men det er jo egentlig ikke s farlig om hvor godt skrevet det er s lenge man har noe skrive om, og det har Kampusch, hun holder sikkert tilbake my. Boken p under 250 sider tar for seg tte r om et barn som gr gjennom puberteten sammen med den eneste hun har kontakt med, mannen som gir henne sitt daglige brd, og er hennes eneste i verden, forverig en verden konstruert av hans selv, og m lide gjennom alle tenkelige former for fornedring og psykisk og fysisk avstraffelse. Hun lykkes veldig godt i denne boka med fortelle om livet sitt i disse forferdelieg rene. Og det finnes ikke dekkende ord for hva hun gikk gjennom eller hvor grusom det m ha vrt. Man kunne ikke ha diktet opp en verre historie.

2 kommentarer

bai

13.mar.2011 kl.17:53

Eg vekslar veldig mellom ville lese denne boka og tru at eg ikkje orkar lese ho. Og eg klarer ikkje bestemme meg for om eg vil utsette meg sjlv for dette eller ikkje. Det er noko med det at det faktisk er sant.

kjepphest

13.mar.2011 kl.19:41

Det er en sterk bok, ikke tvil om det, og at den er sann gjr jo det gjr strre inntrykk p en, og det er jo ganske drye ting hun skriver, som faktisk har skjedd. Men jeg fler det var vel verdt lese egentlig, og jeg flte meg aldri uvel av det jeg leste, mer som sympati for henne. Kan anbefale den, og tror den er snn skrevet at det ikke skal vekke bare avsky og vemmelse.

Skriv en ny kommentar

hits