3096 dager



Dette er Natascha Kampuschs opptegnelser om fangenskapet hun i over åtte år ble utsatt for av en mental syk kidnapper, med hverdager preget av vold, tortur og mishandling. Det begynner i hennes barndom, hvor hun er kasteball mellom sine skilte foreldre, og en mor som ikke egentlig er noen godheten selv, men som tar ut sin egen frusterasjon på sin datter som hun må forsørge på egenhånd. Allerede før hun blir kidnappet begynner man å synes synd i denne jenta. Så blir det verre. Mye verre. Hun blir en dag like etter sin 10 års dag bortført, plassert i et fangehull under en garasje, barakert og ugjennomtrengelig fra innsiden. Det er flerfoldige dører, mellom annet en nesten meter tykk betongdør, og inngangen fra garasjen er så godt skult at ingen hadde sett den om de skulle ransake huset på leting etter henne. Men ingen gjør det. Hun blir boende i sitt fangehull på fem kvadratmeter med kunstig lys og øredøvende ventalasjon i åtte år, med variasjonen at kidnapperen tar henne opp i huset, under streng bevokning. Her oppe blir hun utsatt for kidnapperens humørsvingninger som skjer på et sekund, og uten åpenbar grunn, og hun blir slått, sparket, truet. Hun blir sultet og satt til fysisk hardt arbeid, selv om hun egentlig bare er barnet. Hun har i disse åtte årene kun et menneske å forholde seg til, en gal kidnapper som prøver å forme henne til å bli hans underdanige slave. Hun har to andre hun har skrevet boka sammen med, og man tror egentlig ikke hun har skrevet den selv, det er veldig litterært språk og ikke så veldig godt skrevet heller. Men det er jo egentlig ikke så farlig om hvor godt skrevet det er så lenge man har noe å skrive om, og det har Kampusch, hun holder sikkert tilbake my. Boken på under 250 sider tar for seg åtte år om et barn som går gjennom puberteten sammen med den eneste hun har kontakt med, mannen som gir henne sitt daglige brød, og er hennes eneste i verden, forøverig en verden konstruert av hans selv, og må lide gjennom alle tenkelige former for fornedring og psykisk og fysisk avstraffelse. Hun lykkes veldig godt i denne boka med å fortelle om livet sitt i disse forferdelieg årene. Og det finnes ikke dekkende ord for hva hun gikk gjennom eller hvor grusom det må ha vært. Man kunne ikke ha diktet opp en verre historie.

2 kommentarer

bai

13.mar.2011 kl.17:53

Eg vekslar veldig mellom å ville lese denne boka og å tru at eg ikkje orkar å lese ho. Og eg klarer ikkje bestemme meg for om eg vil utsette meg sjølv for dette eller ikkje. Det er noko med det at det faktisk er sant.

kjepphest

13.mar.2011 kl.19:41

Det er en sterk bok, ikke tvil om det, og at den er sann gjør jo det gjør større inntrykk på en, og det er jo ganske drøye ting hun skriver, som faktisk har skjedd. Men jeg føler det var vel verdt å lese egentlig, og jeg følte meg aldri uvel av det jeg leste, mer som sympati for henne. Kan anbefale den, og tror den er sånn skrevet at det ikke skal vekke bare avsky og vemmelse.

Skriv en ny kommentar

hits