No country for old men



Dette halvret har blitt vekslet mellom Cormac McCarthy og Peter Handke, blant andre selvflgelig, men jeg har vendt tilbake til disse to, og lest fire eller fem bker av hver. De er to menn man ikke lett sidestiller, foruten om alder og yrke kanskje. Mens Handke ikke er tunglest han heller, s er det ikke den samme driven i hans bker som det er i Cormacs, og jeg har prvd lese dem sidestilt, som McCarthy som lystlesning og Handke, selv om ingen tvinger meg til det, og jeg synes han er veldig flott, derav fire-fem bker lest av han i r, men ja, Cormac flyr man igjennom, selv om det ikke er lettlest og Handke leser man tyve sider, og er mett, og da tar jeg og McCarthy og fr noe veksling.

No Country for old men filmen har jeg selvflgelig sett, flere ganger, s selve historien var ikke ukjent for meg, men det gjorde det ikke noe mindre spennende. Filmen er ganske tro til boken, og i motsetnig til filmatiseringen av The road s funker filmen like godt som boka, som foruten om Winters bone ikke er ofte man sier. Noe av det fineste med boka er Bell, sheriffen, som har monologer om samtiden, inneblandet mellom spenningen. I forhold til i Grense-triologien, der hovedpersonen kommer til noen som forteller en historie mot slutten av boka, s synes jeg nesten dette var bedre. Jeg leste denne p to dager, 300 sider, noe som for meg som leser ganske sakte er raskt, og er en av grunnene jeg liker Cormac McCartey, at man blir sugd inn i boka og selv om man bare har lest 20 sider s ligger boka lokker p nattbordet, du vil lese mer, og nr du er s trtt at du har lest opp igjen den samme siden to ganger uten f med deg hva som str der, og du legger den fra deg, gir opp for i dag noe som ikke var planen, hundre sider til og trtt p jobb i morgen hres ut som en god deal for finne ut hva som skjer med Moss. Anbefales p det sterkeste

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits