Amras



Thomas Bernhard sa dette var den boken han selv var mest fornøyd med av sine egne og i sin siste bok "Utslettelsen" sier jeg personen til sin elev på første side i boka at han må lese fem viktige tyskspråkelige verker; "Siebenkäs" av Jean Paul, "Prossesen" av Kafka, "Amras" av Bernhard, "Portugiserinnen" av Musil og "Esch eller anarkiet" av Broch. 

 

Det er en tynn liten sak vi har å gjøre med. 70 sider, med kolofon og alt som skal før boken begynner. Men den er mettet som alle Bernhardbøker. Det er en av hans første. Og handler om Jeg og Walter, som er overlevende etter foreldenes og deres kollektive selvmord. Moren led av tyrolsk eplepsi, og faren som en gang var en rik forretningsmann som gikk konkurs. De vil begå selvmord, og tar med seg sine sønner, jeg, som heter K. og Walter som har arvet morens eplepsi. Foreldrene klarer å begå selvmordet, mens sønnene reddes av onkelen som gjemmer dem i et tårn i Amras, ikke langt fra Innsbruck. Det er nemlig i de tider denne boken er skrevet vanlig å legge selvmordsforsøkende inn på galehus og senere lobitimere dem. 

Bernhard skriver prosa som grenser til posien. I denne boken bruker han mange elipser, altså ... og medisinske navn, som han senere også brukte mye av. Han er i ferd med å finne den senere skrivestilen sin i denne boken. Og det er en god bok. Selv om jeg kanskje ikke er helt enig med Bernhard om at det er hans beste. Familieterroren er også her et tema, som blir gjennomgående ut over forfatterskapet. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits